Foto:Morten Ekker
Systematisk tilhører rødreven hundedyrene (Canis gruppen), der den er en av ti arter under reveslekten Vulpes. Andre medlemmer av hundefamilien er ulver, coyote, fjellrev og tamhunder. Det vitenskapelige navnet på rødreven er Vulpes vulpes.
Rødreven er i første rekke en predator (kjøtteter). Men den er svært opportunistisk og tilpasser seg mattilgangen i ulike miljøer. Rødrevens tilpasningsevne har bidratt til at arten har etablert seg over store deler av jordkloden. Den er kanskje en av de mest suksessfulle artene i hele verden, den klarer seg både i ørkenbiotoper og arktiske strøk.
Rødrevens pelsfarge er vanligvis rødaktig gulbrun. Den er ofte noe mørkere langs ryggraden og over skulderpartiet. Undersiden og halsen er normalt lys/gråaktig, mens baksiden av ørene og nederste del av føttene er sorte. Typisk er også den lange, buskete halen med den umiskjennelige hvite halespissen. Det er denne varianten de fleste forbinder med rødreven.
Rødreven finnes imidlertid i flere fargevarianter; rødrev, gullrev, korsrev, svartrev og sølvrev. Forekomsten av de ulike fargevariantene varierer geografisk. Sølvreven har Nordamerikansk opprinnelse. Den ble importert til Norge og er vanlig i pelsdyrfarmene. Den skal ikke forekomme vill i norsk natur.
Rødreven kan variere i både størrelse og utseende mellom ulike geografiske områder. Den Nordamerikanske rødreven er for eksempel bare halvparten så stor som rødreven i Eurasia og var tidligere beskrevet som en egen art.
En voksen rødrev veier normalt rund 5-7 kg. Tispene veier i gjennomsnitt veier en kg mindre enn hannen. Normal kroppslengde er ca. 67-72 cm hos hanner og 62-68 cm hos tisper. Halen er også litt lengre hos hannen, 40-44 cm og 37-41 cm hos tisper.
Rødrevens utbredelse og bestandsstørrelse
I Norge finner vi rødreven over hele fastlandet og i alle terrestre miljø. Den finnes langs kysten, i kulturlandskapet, i skogen og på fjellet. Rødreven er tilpasset å leve i områder med relativt god mattilgang, men den klarer seg også godt i fjellet. Byer og tettsteder er også attraktive tilholdssteder for rødreven. Det finnes imidlertid fortsatt noen øyer fastlandsforbindelse som ikke har tilhold av rødrev i Norge.
Rødreven har den største geografiske utbredelsen som er kjent for noe landlevende pattedyr, med unntak av menneske og ulv. Rødreven er vanlig i hele Europa, Asia, Nord-Amerika og også i nord i Afrika. Island er et av de få stedene i Europa hvor arten ikke finnes. I nyere tid har rødreven blitt innført til blant annet Australia, og flere sydlige øyer der arten ikke fantes naturlig tidligere. Her regnes den som en invasjonssart, som har stor negativ effekt på stedegne arter, særlig bakkehekkende fugl.
Reproduksjon hos rødrev
Tisper blir kjønnsmodne allerede første leveår, men om de får valper allerede som ettåring er avhengig av mattilgangen og tettheten på bestanden. Parringstiden strekker seg fra januar til april, men de fleste revene parer seg i februar-mars. Tispa går drektig i ca. 51-53 døgn. Størrelsen på valpekullene varierer med også med mattilgangen. Vanligvis får rødreven 4-6 valper per kull, men opptil 10 og mer kan forekomme. Det viser seg at både mor og datter kan få valper i amme hi, da kan valpeflokken se tilsynelatende stor ut.
Rødreven har en svært fleksibel sosial organisering. Den lever ofte i parforhold hvor hannen og hunnen holder sammen over flere år. Men selv om en tispe og en hann holder sammen over flere år er de ikke monogame. En studie fra England fant at både tisper og hanner svært ofte parrer seg med mer enn en partner. Det er ikke så sjelden at valpene i et og samme valpekull har flere fedre. Dette kan skje fordi tispa har rukket på parre seg med flere hanner, før alle eggene er befruktet.
Det er relativt vanlig at rødreven lever sammen i større familiegrupper, hvor valper fra tidligere kull blir igjen i foreldrenes leveområde. Både familiegruppenes størrelse og størrelsen på rødrevens leveområde varierer med mengde, fordeling og stabilitet i mattilgangen; et leveområde kan variere fra 1 km2 i de rikeste områdene til over 20 km2 der det er mindre mat tilgjengelig. Nyere forskning med radiomerking av rødrev i Skandinavia tyder imidlertid at rødreven i Skandinavias skoger har langt større leveområder enn det som er dokumentert tidligere.
Valpene blir født i underkant av to måneder etter paring (52-53 døgn). Tispa føder valpene i hiet i april-juni. Når valpene fødes har de en kort gråaktig ulldrakt, de er blinde og veier bare 50-150 gram. Omtrent ti dager gamle åpner de øynene for første gang. De første fire-fem ukene er valpene avhengig av varme og beskyttelse fra vær og vind, og de forlater ikke hiet. I denne perioden dies de av tispa. Etterhvert går de over til å spise mer fast føde som gulpes opp av begge foreldrene. Valpene avvennes ved 8-10 ukers alder og tar etter hvert stadig lengre turer bort fra hiet, både for å utforske og for å lete etter mat. Allerede tre måneder gamle jakter de på egenhånd, men fortsetter gjerne å være i foreldrenes leveområde til oktober-november. Det er gjerne hannene som vandrer ut først. Tispevalper kan bli værende igjen helt til neste sommer hvor de i enkelte tilfeller hjelper til med oppfostringen av yngre søsken. De har nok også selv stor fordel av å bli i foreldrenes leveområde.
Rødreven er trolig avhengig av tilgang til gode ynglehi for å få fram valper. Hiet ligger ofte i en solvendt bakke hvor snøen smelter tidlig om våren. Hiet er gjerne gravd ut i fin sand og løsmasser og har ofte flere innganger (gjerne fem-seks), men rødreven kan like gjerne etablere hi i større steinurer eller under store steinblokker.
Som for mange andre rovdyr og rovfugler svinger reproduksjonen hos rødrev i Skandinavia i takt med svingningene i smågnagerbestanden. Både antall kull og kullstørrelse varierer betydelig med forekomsten av smågnagere. I gode gnagerår dominerer smågnagerne dietten til rødreven, og i slike år blir det født flere kull og valpekulla er ofte større-.
Vi vet generelt lite om dødelighet hos rødrev i forhold til fordeling på alder og kjønn, men valpedødeligheten er trolig svært høy i år med lite mat. Selv om rødreven har få naturlige fiender, blir den drept, og noen ganger spist av større rovdyr som gaupe og ulv. Jerv og kongeørn tar også rødrev i høyfjellet. I tillegg blir mange ungrever skutt under jakt. Mange rødrever blir også kjørt i hjel på veien i forbindelse med søk etter lett tilgjengelig mat, som søppel og annet påkjørt vilt. Det er uklart hvor stor innvirkning trafikkdødelighet har på populasjonsdynamikken.
Rødreven i økosystemet
Rødreven er i første rekke en predator (kjøtteter). Men rødreven er også en utpreget generalist som spiser alt fra planter og insekter, til rådyrkalver og kadaver. Smågnagere utgjør en viktig del av dietten, særlig når det er toppår for lemen og mus. Om sommeren er dietten mer variert ettersom utvalget av byttedyr er større. Egg og fugler, en del hare og insekter står på menyen. Rådyr forekommer også relativt ofte i undersøkte ekskrementer funnet i eller nært kulturlandskapet. Utover høsten blir bær og frukt mer vanlig i dietten. Rester fra elgjakt og slakteavfall kan enkelte steder utgjøre en betydelig andel av dietten utover høsten og vinteren. Hva rødreven spiser kan variere veldig mellom område og mellom år. Der den har høy tilgang til kadaver av tamrein, eller andre hjortevilt, livnærer rødreven seg nesten utelukkende av dette, når det ikke er smågnagere. Som alle andre rovdyr, velger rødreven habitat i forhold til der det er mest tilgang til mat. Forskning viser at den f. eks. patruljerer ryddebeltet under kraftledninger hvor det kan ligge rester etter fugl som har blitt drept i møte med kraftledningene. Den følger gjerne vei og jernbanestrekninger også, fordi tilbudet av mat er høyere her enn ute i terrenget.
Rødrev på kysten kan leve på ilanddreven fisk, blåskjell og sjøfugl, mens rødrev i bynære strøk i all hovedsak overlever på søppel og avfall fra oss mennesker.
De forskjellige artene i et økosystem danner en næringskjede eller et næringsnett, og de kan grupperes i forskjellige næringstrinn (produsenter, plantespisere, kjøttetere). De fleste terrestre næringskjeder består av kun 3–4 ledd.
Rødreven er unik i denne sammenheng. Fordi den er en alteter er den knyttet til minst tre ulike ledd i næringsnettet; 1) vegetasjon i form av bær og frukt, 2) insekter, mark, amfibier og 3) små pattedyr og fugler. Rødreven kobler også sammen næringskjeder som er knyttet til små predatorer som mink og røyskatt og mår med større rovdyr som ulv og gaupe. Interaksjonen mellom rødreven og større rovdyr er mer kompleks enn et rent predator-byttedyr forhold. Rødreven kan være både bytte, bærer av sykdommer eller også konkurrent med de større rovdyrene.
Skabb (Sarcoptes scabiei)
Skabb er en svært smittsom hudsykdom. Symptomene hos rødrev er håravfall, skorpedannelse, kløe og væsking. Symptomene kommer av at skabbmidden graver ganger i huden og legger egg. Midden smitter både ved direkte og indirekte kontakt, og har en livssyklus på 10-14 dager. Infeksjonen er som oftest dødelig, men det er ikke usannsynlig at individer kan opparbeide seg immunitet mot parasitten.
De siste årene ser det ut til at rødrev som har skabb ikke er like sterkt angrepet som før, de har muligens opparbeidet en slags immunitet på lik linje med rødrev i Mellom Europa.
Revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis)
Dvergbendelorm er en parasitt som hos mennesker kan utvikles en svært alvorlig og livstruende sykdom. Revens dvergbendelorm forekommer primært hos rødrev og fjellrev. Andre rovdyr som hund, ulv, mårhund og katt kan også smittes og skille ut egg i avføringen. Ulike smågnagere fungerer som mellomverter.
Dvergbendelorm er påvist hos rev i Sverige og kan dermed komme til Norge via rev som vandrer mellom Sverige og Norge. I 2011 ble det oppdaget fire tilfeller av dvergbendelorm i svensk rev.
Revens dvergbendelorm finnes også på Svalbard. Verdens helseorganisasjon har rangert dvergbendelormen som den tredje viktigste parasitten som kan smitter til mennesker via mat. Veterinærinstituttet gjennomfører en årlig skanning av forekomst i bestanden for å følge med utviklingen i forekomst av parasitten i Norge (link til prosjektet).
Rabies
Rabies (eller hundegalskap) er en virussykdom som gir hjernebetennelse (encefalitt) hos dyr og mennesker. Smitte kan skje ved overføring av virusholdig spytt ved bitt, eller ved slikking av sår. Årsaken til at rabies også kalles hundegalskap er at symptomene kan være unormal atferd som hyperaktivitet, aggressivitet og bevegelsesforstyrrelser samt at kan ville dyr bli mindre sky. Sykdommen har aldri vært påvist hos dyr i fastlands-Norge, men finnes på Svalbard. I Europa er rødrev en viktig smittebærer. De norske populasjonene av rødrev, fjellrev og ulv er geografisk adskilt fra rabiesinfiserte områder, og spredning kan derfor bare skje ved at dyr vandrer over lange distanser fra infiserte områder.
Av andre sykdommer så er lungeorm og spolorm svært utbredt hos rødrev i Norge. Rødreven kan også ha toxoplasmose og ulike arter av trikiner, men forekomsten av disse ser ut til å variere en del geografisk.
Spolorm
Rødrev kan få to typer spolorm; spolorm (Toxascaris leonina) og hundens spolorm (Tococara canis). De voksne parasittene lever i tarmen på rødrev (som er såkalt hovedvert for parasittene) hvor de produserer egg som kommer ut gjennom avføringen. Smågnagere får i seg eggene som sitter på vegetasjonen og fungerer som mellomvert for spolormen. Når forskere har studert forekomsten av spolormer i rødrev har de funnet at antallet smittede rever svinger i takt med smågnagersyklusene.
Toxoplasma gondii
Toxoplasma gondii er en encellet parasitt med katt som hovedvert, dvs. den kan bare formere seg i katt og det er katter som sprer eggene. De fleste dyr og mennesker kan fungere som mellomverter. Toxoplasma gondii danner cyster i vevet hos mellomverten og kan dermed smitte en ny vert gjennom inntak av rått kjøtt, f.eks. fra sau. Parasitten er utbredt hos rødrev på Varangerhalvøya.
Trikiner (Trichinella)
Trikiner er parasitter (små rundormer) som forårsaker sykdommen trikinose. Rødrev fra hele Norge kan være smittet, men parasitten er vanligst i Sør-Norge og spesielt på Østlandet.
I tillegg kan rødrev få en rekke overførbare sykdommer, sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier.